Hvem bestemmer over de private veiene?

På private veier skal de som har hytter eller boliger til veien betale for vedlikehold, oppgradering og snømåking.

Det gjør at det dukker opp spørsmål om kostnadsfordeling, hvordan arbeidet skal organiseres og hvor mye den enkelte må betale.

Privat eller offentlig vei?

Det første man må gjøre er å finne ut om veien er offentlig eller privat.

– Veglova fra 1963 slår fast at alle veier som ikke er offentlige er å regne som private, forteller Anders Leisner. Han er advokat og leder av medlemsrådgivningen i Huseierne. De får ofte spørsmål om private veier fra hytteeiere og veilag.

Offentlige veier er veier som:

• Er åpne for allmen ferdsel
• Vedlikeholdes av stat, fylkeskommune eller kommune

– Det betyr altså at veier kan være private når de er åpne for allmenn ferdsel, men som ikke vedlikeholdes av myndighetene, forteller Anders Leisner i Huseierne.

Han peker på at vurderingen av “åpen for allmenn ferdsel” i veglovens betydning er litt streng. I en høyesterettsdom fra 2004, slo man fast at når veien for eksempel kun benyttes som atkomst til boliger, vil den trolig ikke regnes som åpen for allmenn ferdsel.

I veglova er det kapittel 7 som har regler om private veier. Det er disse reglene som i utgangspunktet regulerer spørsmål som kostnadsfordeling og ansvar for arbeidet.

Men pass på: Enkelte av reglene kan fravikes. Det betyr for eksempel at en privat avtale vil kunne gå foran lovens regler. Veglova kan også være satt til side ved bestemmelser fastsatt ved jordskifte.

Hvem bestemmer over de private veiene?

Ofte oppstår det uenighet omkring praktiske beslutninger som må tas i forbindelse med drift av private veier

Skal grusveien vedlikeholdes, eller skal det foretas en oppgradering ved å asfaltere? Hvordan skal veien holdes fri for snø om vinteren? Veglovas paragraf 55 har bestemmelser om organisasjonsform og styringsorganer til veifellesskapet.

– Alle som har plikt til å delta i vedlikehold og utbedring etter lovens paragraf 54 utgjør et veilag, sier advokat Anders Leisner i Huseierne.

Han forteller videre at veilaget er en slags generalforsamling, som vil være lagets øverste myndighet. Dette skal møtes i utgangspunktet én gang i året.

Det er veilaget som forvalter den daglige driften, tildeler nye bruksretter og gir nærmere regler for bruksretten til de eksisterende brukerne.

– Dersom det er litt størrelse på veilaget, kan det være hensiktsmessig å velge et styre. Typisk vil dette bestå av en styreformann, en sekretær, en kasserer og et par styremedlemmer, sier advokat Anders Leisner.

Han peker også på at medlemskapet i veilaget er bundet. Det vil si at man ikke kan melde seg ut uten også å måtte slutte å bruke veien, det vil i praksis si at har man hytte langs veien er man med i veilaget.

Beslutninger fattes som hovedregel etter flertallsvedtak i veilaget, der hvert medlem i veilaget har en stemme. For de litt større veilag, er imidlertid en praktisk variant at man delegerer en del av beslutningsmyndigheten til et styre. Veilaget fastsetter i så fall styrets fullmakter i lagets vedtekter.

Anders Leisner, advokat og leder av medlemsrådgivningen i Huseierne.

Hvordan fordeles kostnader i veilaget?

Arbeidene som utføres i tilknytning til en privat vei kan være mange, men hvem skal bære kostnadene og hvordan skal de fordeles på disse?

– Dersom kostnadsfordelingen ikke er regulert på annet vis, for eksempel ved avtale, er det veglovas § 54 som gir bestemmelser om dette, forteller Anders Leisner.

“Kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett” er etter loven forpliktet til å dekke felleskostnadene.

– Det er altså ikke bare grunneiere eller de som har en formell rettslig bruksrett (veirett) som kan omfattes av vedlikeholdsplikten, men også andre som faktisk bruker veien, forteller Anders Leisner.

Eksempel på faktisk bruk kan være en ikke-avtalt bruk av vei som snarvei mellom to hovedveier.

Personkretsen som er vedlikeholdsforpliktet skal bidra ”kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen”.

Det betyr at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne på bakgrunn av den enkeltes faktiske bruk. Hvorvidt man er grunneier, eier av veien eller kun en bruksrettshaver, eventuelt en kombinasjon av disse rettslige posisjonene, er altså ikke avgjørende.

For eksempel vil en grunneier som ikke bruker veien i det hele tatt ikke være forpliktet til å bidra til vedlikeholdet.

Men hva innebærer egentlig prinsippet om forholdsmessig kostnadsfordeling etter bruk?

Rettspraksis viser at det kan tenkes forskjellige løsninger alt etter de konkrete omstendighetene som foreligger, forteller Anders Leisner i Huseierne.

Her er noen praktiske eksempler:

Stort tettbebygget område

Først kan vi tenke oss et relativt stort område tett bebygget med hytter, der trafikken til og fra hyttene er det vanligste. I et slikt tilfelle er en kostnadsfordeling etter den enkeltes konkrete bruk lite egnet. Utgangspunktet bør være at en husstand utgjør en bruksenhet.

Om beliggenheten for den enkelte betyr at man benytter en kortere eller lengre bit av den private veien, bør ikke spille noen rolle. Heller ikke bør det kompenseres for antall personer eller biler i den enkelte husstanden. Det vanlige i slike tilfeller er å likedele kostnadene mellom brukerne.

Lange private veier utenfor tettbygget strøk

Et annet praktisk tilfelle er når bebyggelsen er spredt. Da strekker den private veien seg gjerne seg kilometervis innover landskapet. Eiendommene ligger spredt langs hele veiens lengde.

– For en slik vei vil det være praktisk å legge prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt til grunn, forteller advokaten. Kostnadene fordeles da etter hvor langt stykke av veien man benytter.

Den som har kortest vei til eiendommen betaler minst, og motsatt.

Når den matematiske fordelingen basert på antall meters/kilometers benyttelse av veien er gjort, kan det være aktuelt å gjøre skjønnsmessige justeringer om den enkeltes bruk avviker fra hva man vil kalle ”normal bruk” av veien.

Dersom for eksempel en grunneier bruker veien til å kjøre tømmer i stor stil, bør han måtte tåle et tillegg som følge av dette.