Ferdselsrett i strandsonen. Kyststi

I utmark er hovedregelen at ferdsel til fots kan finne sted hele året. For annen ferdsel, eksempelvis ved bruk av sykkel eller hest, er det særregler. Med tanke på at det er ferdsel til fots som er mest aktuelt i strandsonen, vil jeg ikke gå inn på de andre ferdselsmåtene i denne artikkelen.

Thor Tdemann Bjønnes, Advokat/Partner i HBL Advokatfirma

I innmark er det annerledes. For ferdsel på gårdsplass eller hustomt er det totalforbud hele året. Også for ferdsel langs stier og veier som går over gårdsplass eller hustomt er det et totalforbud året rundt. Totalforbudet gjelder i tillegg dersom ferdselen er til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Ellers vil det normalt være anledning til å benytte seg av sti eller vei så fremt denne går over innmark for å komme til utmark. For dyrket mark o.l. kan ferdsel til fots kun finne sted når marken er frosset eller snølagt i perioden 14. oktober til 30. april, men heller ikke da ubetinget.

Som det da fremgår, vil det ofte være avgjørende om ferdselen skjer over hustomt, gårdsplass eller over område hvor ferdselen er til utilbørlig fortrengsel for eieren selv. Dette er normalt hovedtemaet i tvister om slike saker: Kommunen, som ivaretar allmennhetens interesser, påstår at ferdselen skjer i utmark, mens eieren som opplever seg brydd med ferdselen, påstår at ferdselen skjer i innmark ved at den foregår på eierens hustomt, gårdsplass eller et annet område på sin eiendom hvor ferdselen er til utilbørlig fortrengsel for seg.

Når det gjelder hustomt, er det slått fast i høyesterettspraksis at begrepet «hustomt» ikke tilsvarer eiendomsgrensene på en eiendom. Hustomt er å anse som den «private sonen» det er naturlig at hører til en bolig. Videre har Høyesterett slått fast at den private sonen er redusert i strandsonen.

Det er ellers mye rettspraksis knyttet til vurderingen av hva som er hustomt og hvilket område hvor ferdsel er til utilbørlig fortrengsel for eier. Siden det i begge disse tilfellene må gjøres en helhetsvurdering, blir mange av momentene i vurderingen de samme. Uten å gjennomgå dette nærmere, kan det konstateres at domstolene her foretar konkrete, omfattende og helhetlige vurderinger på detaljnivå om hvordan forholdene ligger an. I en avgjørelse som gjelder nettopp kyststi, har retten blant annet lagt vekt på følgende elementer i sin vurdering (Rt. 2012 s. 882 «Nesodden»): Lokale forhold på stedet som gjør situasjonen spesiell; størrelsen på det området det er snakk om; terrengforhold; hvordan områdets arrondering er; områdets plassering i terrenget; er det også adgang til rasting og bading; alternative ferdselsmuligheter; aktuell og forventet belastning som følge av ferdselen. Når det gjelder betydningen av avstand fra der ferdselen utøves til bolig/hytte, vil også dette bero på en konkret vurdering hvor boligens formål, høydeforskjell og lokale forhold er sentrale. I en Høyesterettsavgjørelse fra 2005 (Rt. 2005 s. 805 «Hvaler-dommen I») ble 20 meter avstand fra bolighus og 7,5 meters avstand fra anneks ansett å ikke være tilstrekkelig til å anse området som «hustomt». Dette vil vel likevel være å anse som nær grensen for når man er i den private sonen.

Det kan videre konstateres at ulovlige tiltak, altså arbeider som ikke er i henhold til plan- og bygningsloven, ikke kan frata et område dets karakter av utmark. Andre privatiserende lovlige tiltak vil ofte være sentrale, og disse kan medføre at et område skifter karakter fra utmark til innmark. Domstolenes avgjørelser viser nok at det dog skal mye til i strandsonen for at det skjer for tiltak som boder, brygger og lignende.

Friluftsloven har den særegenhet at den fastsetter såkalte “svake rettigheter”. Det innebærer at retten etter friluftsloven er sterk så lenge forutsetningene er til stede, men når et område gjøres om fra utmark til innmark ved for eksempel husbygging eller et område opparbeides og tas i bruk, endres rettighetene uten videre. Det vil si at så lenge et tiltak er lovlig utført og ligger slik at det påvirker hva som inngår i innmark eller utmark, vil dette være avgjørende for ferdselsretten. Et hus oppført i strandsonen eller lovlig oppsetting av en brygge med platting, vil kunne medføre at ferdselsrett ikke kan skje i medhold av friluftsloven.

Også rett til bading, rasting og telting følger de samme prinsippene. Bading kan skje i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og når det er uten utilbørlig fortrengsel for andre. Rasting, solbading, overnatting og liknende kan ikke foretas i innmark uten en avtale med eier. Dette kan skje i utmark, men ikke når det er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre, og uansett ikke nærmere enn 150 meter fra bebodd hus (hytte).

Når det gjelder kyststier, følger det av friluftsloven § 35 at kommunen kan merke ruter og turstier i utmark. Kommunen kan også bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen. Merk at denne retten ikke gjelder innmark, og det er altså derfor det er vesentlig å avklare hvorvidt et område er innmark eller utmark. Grunneier skal varsles for merking på grunneiers eiendom finner sted, og ved andre tiltak samt hvis grunneier motsetter seg merkingen, må kommunen fatte et enkeltvedtak.

For en grunneier som sjeneres av ferdselsretten, bør det igangsettes en dialog med kommunen om problemet. I slike tilfeller kan det kan være hensiktsmessig å inngå en dialog med kommunen om det er mulighet for en hensynsfull og tilpasset ferdselsrett som oppfyller både hensynet til allmennhetens
behov og eierens behov for en privat sfære.

Det er nok likevel ofte slik at partene har så vidt uforenlige interesser at saken må avgjøres med en rettslig behandling.