fbpx

Bygge i strandsonen

Publisert: 28. mars 2019    -   Skrevet av: Adv. Thomas Nygaard

Alle tiltak langs sjøen er i utgangspunktet søknadspliktige og krever dispensasjon slik at man ikke kan regne med å få tillatelse. Det generelle byggeforbudet i strandsonen kan oppleves som en stor innkrenking i råderetten over egen eiendom.

Strandsonen omtales også som “100-metersbeltet”, og omfatter normalt areal som ligger nærmere sjøen enn 100 meter fra strandlinjen. Helt nøyaktig måles det i horisontalplanet ved alminnelig høyvann. Annen byggegrense kan imidlertid følge av kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan.

I nyere planer hvor det er regulert til boliger eller fritidsboliger i nærheten av sjøen, vil byggegrensen ofte være tegnet inn i plankartet. I eldre planer er grensen som regel ikke tegnet inn, og da gjelder byggeforbudet i hele 100-metersbeltet. Dette kan virke strengt i områder med eksisterende bebyggelse.

Særlig vern

Et alminnelig byggeforbud langs sjøen ble innført i 1965. I dag følger det av plan- og bygningsloven

§ 1-8.

I denne sonen skal det tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. Blant annet er man opptatt av å sikre tilgang til sjøen.

Tiltak

Alt som anses som tiltak etter plan- og bygningsloven § 1-6 er i utgangspunktet forbudt i 100-metersbeltet. Det omfatter oppføring, riving og endringer knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep.

Det eneste unntaket gjelder fasadeendringer. Det kan være søknadspliktig, men er ikke avhengig av dispensasjon. Ofte vil bygningsmyndighetene like fullt være restriktive med å tillate fasadeendringer som innebærer store vindusflater mot sjøen, bruk av reflekterende glass eller annet som gir gjenskinn.

Ellers er det ingen unntak ut fra tiltakets størrelse eller art. Det betyr at forbudet også gjelder mindre tiltak som ellers kan være unntatt søknadsplikt, som for eksempel boder, anneks, levegger, plattinger og støttemurer.

Eksisterende byggverk

Utbedringer

Tiltaksbegrepet omfatter ikke reparasjoner på lovlig oppførte tiltak, med mindre størrelse og utførelse vesentlig endres. Riving og gjenoppføring er derimot søknadspliktig.

Bruksendring

Mange båthus og naust har med tiden blitt innredet og brukes til overnatting. Dette vil være en søknadspliktig bruksendring. Som regel vil slik bruksendring anses å være i strid med interessene bak strandsonevernet fordi det kan anses å bidra til privatisering.

Brygger

Brygger er søknadspliktige, og har vært det siden byggeforbudet i strandsonen ble innført. Også flytebrygger vil normalt være søknadspliktige, selv om de ikke nødvendigvis har landfeste. Loven gjør unntak for midlertidige innretninger som plasseres for et kortere tidsrom enn to måneder, men det antas at det vil kunne anses som et permanent tiltak hvis den regelmessig legges ut hver sommer.

Ved søknad om oppføring eller utvidelse av brygge må man også ta hensyn til eiendomsgrenser ut i sjøen, noe som kan være uklart, og passe på at man ikke hindrer andre eiendommers tilflottsrett (fri adkomst fra sjøsiden).

Fradeling

Deling av eiendom er et søknadspliktig tiltak, og dermed er det også et fradelingsforbud i strandsonen. Det er dermed ikke kurant å dele opp en større fritidseiendom mellom familiemedlemmer, hvor forholdene ellers skulle ligge til rette for det.

Terrengendringer

Det skal ikke mye til før graving, sprengning, planering, utfylling og andre arealinngrep utgjør søknadspliktige terrengendringer.

Mudring

Mudring er søknadspliktig enten det skjer fra land eller sjø. Det sistnevnte krever tillatelse fra fylkesmannen.

Sandstrand

Påfylling av sand vil som regel anses å innebære en søknadspliktig terrengendring, i hvert fall hvor det ikke fra før er en naturlig sandstrand. Mange steder vil dette anses å kunne ha en negativ effekt på miljøet, og i tillegg kan det virke privatiserende for allmennheten.

Dispensasjon

I og med at tiltak ikke bare er søknads-pliktige, men også krever dispensasjon, er det lagt nokså stramme føringer for kommunens muligheter til å utøve skjønn. I statlige retningslinjer er det påpekt at forbudet skal praktiseres strengt. Normalt bør det ikke gis dispensasjon for tiltak som medfører ytterligere nedbygging av strandsonen. Og ekstra strengt praktiseres dette i sentrale kyststrøk hvor byggepresset er sterkest.

Men et eksempel hvor det ofte er gode grunner til å gi dispensasjon, er hvor en gammel, lovlig oppført brygge blir ødelagt av naturkrefter.    

Ulovlighetsoppfølging

Hvis kommunen oppdager at det er utført ulovlige tiltak, vil det kunne følges opp med pålegg om retting og varsel om tvangsmulkt. Man vil riktignok få mulighet til å søke om tillatelse, men ettersom det er avhengig av dispensasjon er det ikke noe man kan regne med å få. Ved alvorlige brudd risikerer man politianmeldelse og straffereaksjon.

Ulovligheter etter plan- og bygningsloven foreldes ikke. Enkelte kommuner gjennomfører prosjekter hvor målsettingen er å kartlegge og “rydde opp i” ulovligheter i strandsonen, og unngå etablering av nye ulovlige tiltak.

Allemannsrett og fri ferdsel

Det er ikke bare plan- og bygningsloven som setter grenser for hva man kan gjøre i strandsonen. Langs sjøen kan det som hovedregel heller ikke etableres gjerder eller annet som hindrer fri ferdsel eller innebærer privatisering.

Også installasjoner som ikke er søknadspliktige, som plassering av hagemøbler og lignende, kan være ulovlige etter friluftsloven. Her blir det ofte avgjørende om det er snakk om innmark eller utmark. Strandsonen vil i dag ofte betraktes som utmark, med fri ferdselsrett, selv om det er bebyggelse like i nærheten.

Oppsummert

Konklusjonen må være at det i strandsonen er lite man kan tillate seg av endringer uten videre. Hvis man vil være på den sikre siden, kan det lønne seg å undersøke med kommunen før man setter i gang selv med små tiltak.

980x150