Avklaring av lovligheten av eldre brygger

Reglene for etablering av slike tiltak har utviklet seg over tid og blitt gradvis strengere. De fleste er enige om at reglene ikke alltid har vært like klare og disse tilsynene medfører derfor ofte følelser. Dette også fordi det ikke er noen tidsfrist for hvor langt tilbake i tid tiltak kan kreves fjernet. Private brygger er et eksempel på tiltak som er praktisk i strandsonen, og hvor reglene er utviklet over tid. Høyesterett avsa i desember en prinsipielt viktig dom om slike brygger som innebærer at i hvert fall en del grunneiere nå kan puste lettet ut.

Stort antall brygger

Norge har en lang kystlinje og også mange private brygger. Det er per i dag ingen offisielle tall på antallet slike brygger, men det antas likevel å være flere hundre tusen. Mange bryggeeiere tar nok for gitt at bryggen de selv har hatt i mange år står trygt og er lovlig oppført. Men, det er dessverre ikke alltid tilfellet. For brygger oppført tidligere enn 1997 har det vært en del usikkerhet, og noe av denne usikkerheten er nå avklaret av Høyesterett.

Søknadsplikt eller meldeplikt

Plan- og bygningsloven hadde tidligere et skille mellom søknadspliktige og meldepliktige tiltak. Forskjellen mellom meldeplikt og søknadsplikt, er at tiltakshaver ved meldepliktige tiltak ikke trengte å avvente et vedtak fra kommunen i form av en tillatelse. 

Før 1965 var det verken krav om melding eller søknad for oppføring av brygge. Fra 1965 ble det innført meldeplikt for noen typer brygger. Loven omtaler dette som «kaianlegg, moloer og dokker … og andre varige konstruksjoner». Hva slags brygger som omfattes og måtte meldes var likevel uklart, og ble også praktisert noe ulikt. Et spørsmål var om «andre varige konstruksjoner» skulle tolkes i lys av «kaianlegg, moloer og dokker», og dermed at det kun var store anlegg mot sjøen som var meldepliktige. 

Plan- og bygningsloven ble deretter endret med effekt fra 1986. Det har imidlertid vært uklart om denne lovendring innebar en innstramning av meldeplikten, eller om det kun var en videreføring av reglene fra 1965. Fra og med 1. juli 1997 var det klart at en brygge, uansett type, ikke kunne oppføres uten at det var søkt om tillatelse fra kommunen og slik tillatelse var gitt.

Et spørsmål som har kommet på spissen ved lovlighetstilsyn er dermed hvor langt meldeplikten gikk etter 1965. Hvilke brygger var omfattet av meldeplikten? Dels hvilke brygger som falt inn under såkalte kaianlegg, moloer og dokker, og dels om andre brygger var omfattet av meldeplikten som «andre varige konstruksjoner». Det er også reist spørsmål om hva som er konsekvensene av manglende melding. 

Avklaringer fra Høyesterett

Høyesterett avsa i desember 2024 en ny dom som innebar viktige avklaringer nettopp av meldeplikten for slike eldre brygger. I den aktuelle saken konkluderte Høyesterett med at en relativt stor brygge oppført i Bergen etter 1965 (men før lovendringen i 1986), ikke var meldepliktig og dermed lovlig oppført. Kommunens vedtak om å rive bryggen ble derfor opphevet.

Dommen avklarer at private brygger – mindre enn eller sammenlignbare med bryggen i Bergen, oppført før 1. juli 1986, ikke krevde melding. Disse bryggene er derfor lovlige uavhengig av om det ble sendt melding. Den sentrale avklaringen fra Høyesterett er at lovens ordlyd «andre varige konstruksjoner» må tolkes innskrenkende, og i tråd med eksemplene i lovens ordlyd om såkalte kaianlegg, moloer eller dokker. 

Høyesterett uttaler likevel at også andre mer omfattende bryggeanlegg kan være omfattet av meldeplikten. Dette selv om det ikke er naturlig å omtale slike brygger som for eksempel et kaianlegg. For slike større brygger vil plasseringen i landskapet, arealbruken i området, omfanget av terreng-inngrepet, og det konkrete bruksområdet være momenter i en endelig fastlegging av om bryggen var meldepliktig. Det er forståelig at denne grensen for grunneiere ikke har vært klar når Høyesterett, fortsatt 60 år etter at loven trådte i kraft, må bidra til en slik avklaring.

Lovligheten av større bryggeanlegg som ikke er sammenlignbare med bryggen i Bergen, må dermed fortsatt vurderes konkret nå 30-50 år etter at de ble oppført. Slike brygger kan etter en slik konkret vurdering bli ansett for å utgjøre en varig konstruksjon som krevde meldeplikt. Noen grunneiere vil nok derfor med god grunn kunne oppfatte at dette samlet sett fortsatt ikke er krystallklart. 

Bryggen i Bergen var på 76 kvm og dermed en relativt stor brygge. Selv om dette var en enkel trekonstruksjon, var den også godt fundert til grunnen med 11 søyler på ca. 30 cm av betong. Høyesterett kom som nevnt til at denne bryggen ikke var omfattet av meldeplikten. Sentralt i Høyesteretts vurdering av denne konkrete bryggen var riktignok også at det på stedet var langgrunt, og at grunn-
eier var avhengig av en relativt stor brygge for å nå ut til dypt vann ved lavvann.

Noen kan puste lettet ut

En interessant uttalelse for mange brygge-eiere vil være Høyesteretts uttalelse om at «brygger som kun er ment for privat bruk for den eiendommen den ga adkomst til, og som ikke avvek fra normal størrelse og karakter for slike brygger, ikke var omfattet av meldeplikten». Det er dermed en rekke private brygger oppført etter 1965 som ikke lengre er tvilsomme i forhold til lovligheten. 

Riktignok kan det ha vært kommunale vedtekter på tidspunktet bryggen ble oppført som også kan påvirke krav om melding. Med mindre slike vedtekter hadde strengere regler om meldeplikt, vil lovligheten av svært mange alminnelige private brygger – oppført før 1986, nå være avklaret. Disse grunneierne kan derfor puste lettet ut selv om de ikke har søkt om eller sendt melding om bryggen. En del pågående saker om lovlighet vil derfor nå bortfalle.

Brygger oppført i 1986–1997 

Spørsmålet er dernest om brygger oppført mellom 1986 og 1997 var meldepliktige. At slike brygger ikke var søknadspliktige, er klart. Dessverre kom ikke dette spørsmålet på spissen i saken for Høyesterett, og Høyesterett valgte ikke å ta stilling til det. Det kunne gjort mange tilsyn enklere om Høyesterett hadde gjort det, men det er sjelden domstolen uttaler seg om rettslige spørsmål som det ikke er behov for i den konkrete saken. Synd Høyesterett her ikke gjorde et unntak, for det kunne bidratt til avklaring for mange berørte. Høyesterett uttaler i dommen at man «ikke kan se bort fra at lovendringen i 1986 innebar en endring av rettstilstanden» ved denne lovendringen. For private brygger oppført i perioden 1986-1997 gjenstår det derfor fortsatt en endelig avklaring av om slike private brygger var meldepliktige.

Statsforvalters tolkning

Vi har nylig erfart at Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, har behandlet dette spørsmålet. Noe overraskende uttaler Statsforvalteren at det i fravær av en endelig avklaring fra  
Høyesterett, legges til grunn at meldeplikt for slike  private adkomstbrygger inntrådte i og med lovendringen i 1986. Standpunktet er ikke begrunnet nærmere. Statsforvalter har i vedtaket også
ansett det som sannsynlig at det har eksistert en fast praksis for meldeplikt for mindre brygger. Dokumentasjon for denne praksisen er vi ikke kjent med.

Vi mener at Statsforvalter tar feil angående meldeplikt for brygger oppført i perioden 1986 til 1997. Vår vurdering av rettskildene er at dette ikke var en lovendring knyttet til meldeplikten av slike private brygger i 1986. Legalitetsprinsippet krever en viss grad av klarhet dersom hensikten var å foreta en slik innstramning.  Et ønske om en slik avklaring er fraværende i kildene til denne lovendringen. Dette kunne samtidig meget enkelt vært gjort i lovens ordlyd eller forarbeider. Når dette ikke ble gjort, til tross for at problemstillingen allerede da var godt kjent, tilsier hensynet til forutsigbarhet at loven ikke ble endret i 1986. Derfor mener vi at det heller ikke kan oppstilles et krav om meldeplikt for at private brygger oppført i denne perioden. Prinsippene oppstilt av Høyesterett i dommen fra 2024 må i så fall gjelde også for brygger oppført i denne perioden.

Basert på vedtaket fra Statsforvalteren, er det grunn til å anta at flere bryggeeiere i fremtiden kan stå overfor lignende vurderinger fra kommunen eller Statsforvalteren ved lovlighetstilsyn. Dette kan føre til et stort antall unødvendige konflikter og bekymringer for bryggeeiere som faktisk har lovlige brygger, og som i verste fall risikerer pålegg om fjerning av bryggen.

Hva nå?

Dommen har vakt interesse hos flere, også andre myndigheter. Mange kommuner vurderer nok sin praksis etter dommen. Vi får håpe det. Departementet jobber etter det vi forstår også med en vurdering
av høyesterettsdommens betydning med hensyn til meldeplikt for brygger i den aktuelle perioden. Denne vurderingen vil trolig foreligge innen sommeren 2025. Det forventes at mange kommuner vil lese denne vurderingen nøye og tilpasse sin praksis deretter.

Dokumentasjonskrav for melding

I noen tilfeller har hytteeiere i mangel av klarhet i loven valgt å sende inn en melding om tiltaket til kommunen. I så fall er saken som utgangspunkt klar, og det blir ingen utfordringer ved et eventuelt tilsyn. Men slik melding kan være sendt på ulike måter, avhengig av kommunal praksis. Uansett kan det oppstå spørsmål om melding faktisk ble sendt for 30, 40 eller 50 år siden. Dessverre er det kun et fåtall grunneiere som i dag kan fremskaffe kopi av en melding som ble sendt kommunen på 1980-tallet. Spørsmålet vi har erfart, er dermed hvem som må bevise om melding faktisk ble sendt inn. Her foreligger det underrettspraksis som tilsier at det er kommunen som i utgangspunktet har bevisbyrden for at tiltakshaver eventuelt ikke har sendt slik melding. Dette oppfatter vi som en riktig og rimelig konklusjon.

Dersom kommunen ikke har hatt et system for registrering av slike meldinger, eller interne rutiner for hvordan slike meldinger skulle arkiveres, da blir det uforholdsmessig å forvente at den enkelte bryggeeieren skal ha et slikt arkiv. I praksis betyr en slik regel at kommunen ikke uten videre kan kreve fjerning av en brygge uten tilstrekkelig bevis. Det blir spennende å se om kommunene likevel velger den tøffe linjen ved å legge denne byrden på den enkelte grunneier. Det krever litt for å stå opp mot kommunen, og dessverre er det mange private som ikke har ressurser eller motivasjon til å stå i en slik prosess.