Allemannsretten og ferdsel i strandsonen – hvordan var nå det igjen?

Det er ikke så mange ukene til sommer. Sjøen frister og mange gleder seg til sol, bading, båtturer og opplevelser i vannkanten. Men hvordan var nå reglene om allemannsrett, ferdsel og opphold i strandsonen igjen – hvordan ivaretar jeg mine rettigheter? Vi vil i denne artikkelen forsøke å klargjøre hovedreglene rundt allemannsretten og forklare litt nærmere om rett til ferdsel og opphold i strandsonen.

Allemannsretten som følger av friluftsloven fra 1957 står sterkt i Norge, og er ment å legge til rette for friluftsliv for alle. Disse rettighetene kan likevel komme i konflikt med grunneiere, særlig langs sjøen, der det gjerne er mange om plassen i sommerhalvåret. Det er viktig å huske på at allemannsretten er klart begrenset, og at utøvelsen skal skje varsomt og under hensyn til grunneier og deres privatliv.  

Friluftsloven etablerer et skille mellom utmark og innmark. I utmark har allmennheten i utgangspunktet rett til ferdsel til fots og til rasting og overnatting så lenge det skjer 150 m fra bolighus. I innmark har man verken rett til å ta opphold eller å ferdsel til fots. Det kan likevel være vanskelig å trekke grensen mellom innmark og utmark. 

Friluftsloven § 1a definerer innmark som «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor allmenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker». Ordet “hustomt” inkluderer fritidseiendommer, og utgjør i henhold til praksis minst ett dekar i lovens forstand, jf. uttalelse fra Sivilombudsmannen 15K/75, hvilket gjerne utgjør en avstand på 10-15 meter for vanlig bebyggelse. Tomter kan være betydelig større, uten at arealet defineres som innmark, hvilket særlig gjelder tomter med strandlinje, der Høyesterett i Rt-2005-805 har slått fast at strandområders særlige betydning for rekreasjon og friluftsliv, gjør at grunneiere som bygger i strandsonen, må finne seg i å få allmennheten tettere innpå seg enn ellers. 

Er man i tvil om selve definisjonen, så gir friluftsloven § 20 anledning til å be kommunen om en veiledende uttalelse. Dette kan være nyttig dersom man skulle havne i en diskusjon om ferdselen foregår i innmark, eller i utmark der allemannsretten for ferdsel og opphold gjelder. Utmark er i friluftsloven udyrket mark som etter § 1a første ledd ikke regnes som innmark, hvilket typisk vil være strand, skog, fjell, vann og andre naturområder og naturtyper som ikke er å anse som innmark. 

Hva gjelder i strandsonen?

Der stranden ligger i utmark vil det etter hovedregelen være grunnlag for fri ferdsel. Den private sonen rundt bebyggelse er som nevnt over å anse som innmark, og der kan man ikke ferdes i medhold av allemannsretten, men etter samtykke fra eier. Ligger selve hytta og den private sonen i vannkanten kan du ikke ferdes langs vannkanten uten samtykke fra grunneier. Det samme gjelder for private brygger og kaianlegg. Reglene skal imidlertid tolkes mindre strengt dersom hytten er ubebodd. 

Det er verdt å merke seg at grunneier som utgangspunkt ikke kan utvide innmarksdefinisjonen ved å opparbeide arealet med hage, ulik beplantning eller mindre installasjoner som gjerder, urner eller flaggstenger. 

Noen brygger i utmark strekker seg innover på land. I rundskriv til friluftsloven er det lagt til grunn at det er lov å ferdes over den del av en brygge i utmark som ligger på land, når dette ikke gir ulempe for eierens bruk. Opphold på den delen av bryggen vil imidlertid ikke være lov. 

Bading

Etter friluftsloven § 8 har enhver «rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.» Lovens begrep om strand må tolkes utvidende, og omfatter også bading fra skjær, holmer, klipper, svaberg mm. Badingen må skje uten fortrengsel eller ulempe for andre. Bading fra strand i innmark krever samtykke fra eier. 

Ferdsel på sjøen

Etter friluftsloven § 6 er ferdsel med båt på sjøen fri for enhver. Det gjelder selvfølgelig også begrensninger for hastighet, der lokale reguleringer kan være varierende langs kysten. Til eksempel har Oslo kommune innført en hastighetsbegrensning på maksimalt 25 knop i sine farvann. 

Under ferdsel på sjøen har enhver rett etter friluftsloven § 7 til å dra i land båt på strandstrekning i utmark for kortere tid. Det er imidlertid ikke tillatt å nytte kai eller brygge i utmark uten eierens eller brukerens samtykke.