fbpx Skjærgårdens Harley Davidson - Hytteavisa.no - For oss som har hytte i Vestfold

Skjærgårdens Harley Davidson

Publisert: 20. juli 2018

Står du på brygga i Stavern og er litt dårlig retningsorientert, kan du fort komme i tvil om hva som forårsaker den jevne, dovne lyden. Den rolige dunkingen fra ei tresjekte er til forveksling lik gromlyden fra den landbaserte motorsykkelen. Men bare sjekta kan gå på vannet!

– Hva som fascinerer meg med ei sjekte, har jeg tenkt mye på, sier Lars Aksel Solberg. Han guider oss fra sjekte til sjekte langs sjektekanalen – en unik kulturskatt i Stavern.

Sirlig ligger sjektene – eller snekkene som de fleste vil kalle dem –  ”linet” opp ved siden av hverandre. Det er et vakkert skue der de skvalper i den lune havnen. Noen reflekterer solen i blanklakket furu og eik. Noen har lakenhvite bordganger, mens andre igjen er velsignet med både lakk og maling.

– Jeg tror det handler om å mestre noe uten at det dreier seg om penger, sier han.

Verdens tryggeste

Hva som er fascinerende, kan være vanskelig å sette ord på. Men hva som i sin tid gjorde at Solberg oppdaget kvalitetene til den åpne tresjekta fra Larviksfjorden, står fortsatt helt klart for ham 40 år senere. Den hemmeligheten har han røpet i sin egen bok, ”Sjekteboka”, en bok om sjektas historie, tradisjon og vedlikehold.

”Sommeren 1978 var jeg på bryggedans med ”Party” i Larvik […]. Inn fjorden kom ei lurvete sjekte med tre-fire voksne, godt påseilte karer. De var så opptatte av å se kule ut der de passerte brygga vår, at de greide å kjøre rett i en av de massive betong-pilarene til ”Peter Wessels” kaianlegg. Fire knop rett i betongen, alle mann tok samling i en bylt forut. Den minst forslåtte fikk karet seg akterover, sparket i en spak, og uten videre begynte båten å bakke ut fjorden. Uten et merke som vi kunne se i hvert fall. Der og da skjønte jeg at dette måtte være verdens tryggeste båt! Vi visste fra før at det ikke gikk fort, men til gjengjeld brukte den nesten ikke bensin, sjøsterk var den, og ikke minst utrolig solid.”

Snekke eller sjekte

I Stavern er det mange som har oppdaget det samme som Solberg. Og uvanlig mange som har tatt konsekvensene av sin fascinasjon.

– Jeg vet ikke om andre steder langs kysten der snekkemiljøet er sterkere enn her i Stavern, sier han.

Når Solberg benytter seg av snekkebegrepet og ikke omtaler den åpne trebåten som sjekte, tenker han geografisk større enn Stavern.

– Båtene het sjekte på brygga da jeg vokste opp. Og det heter de fortsatt i Stavern. Men sjekte, snekke og kogg er betegnelser på østnorske båter av grunnleggende samme konstruksjon, forklarer han. Vi kan igjen referere til boka hans:

”Alle er i utgangspunktet spissgattete ro- og seilbåter, klinkbygd med furu hud på eik spanter. Den minste båten, 12-15 fot lang, kalles sjekte. Årene var det primære fremdriftsmiddelet […]. Kommer man over den størrelsen blir den tung å ro, og dermed blir seilet og etter hvert motoren den primære fremdriften. Navnet blir da Snekke. […] Stavern har alltid vært en unnselig plass med smålåtne folk, og da båtene vokste i første del av 1900-tallet, […] ble sjektebegrepet beholdt.”

Rissa render

I Stavern som ellers langs kysten ble det bygd båter, både sjekter, snekker og skøyter. – Den der har et ukjent opphav, mens den du ser der er en Wikstensjekte, sier han og peker på en vakker sjekte med hvitmalt skvettgang. Solberg forteller om båtbyggeren Gustav Wiksten som kom som flyktning fra Estland til Larvik og lærte å bygge sjekter på Stavern båtbyggeri.

Han peker og forklarer. Ødegården, Thorsen, Varild og Abrahamsen – alle sjekter som har tatt navn etter opphavet. De ser omtrent like ut for et utrent øye, men små detaljer går ikke kjenneren forbi.

– Der er min egen sjekte, en Aanesen-kogg fra Stathelle i Telemark. Den har rissa render i spantene og i borda innvendig og utvendig. Rissene har ingen funksjon, men Aanesen tok seg tid til å pynte litt, en pynt du ikke finner på sjekter bygd i Stavern, forteller han.

Lars Aksel Solberg har skrevet bok om sjekta.
Fasinasjonen handler om i å mestre noe uten at det dreier seg om penger.

Blir gammel

Solberg tar oss ombord i Z-29. Den 70 år gamle båten har Solberg hatt glede av i over 30 år. Tre ganger er den skrapt helt ned, og to ganger har han byttet motor. Båten står fremdeles til tjeneste for Solberg og familien, og den er fortsatt like vakker og solid.

– Det vil ikke overraske meg om den runder hundre år, sier han. Z-29 lyder det lett eksotiske navnet Frunobulax. Det ble hun døpt i en tid da Frank Zappa var Solbergs store, musikalske idol.

– Frunobulax var konge-puddelen i en av sangene til Zappa, sier han, og minnes hine hårde dager med gutta på tur med Frunobulax, og Zappa på full guffe i getthoblasteren. Heller ikke det tok sjekta skade av.

En liten dram

Solberg åpner motorlokket, fyller på en liten dram på toppen, sjekker bomullsvekene med olje, og venter litt.

– Motoren har personlighet. Du må kjenne den godt. Når broren min har brukt båten, kan jeg merke det på motoren, sier han og drar den gamle Færd-motoren i gang. På andre forsøk starter den og gir fra seg noen trivelige dunk i sakte puls.

– Denne motoren er basert på et design fra 1923, har syv hestekrefter, to liters slagvolum, og den gjør ikke over 500 omdreininger i minuttet på full fart, sier han og legger til: – Men det er ingen vits i å kjøre så fort.

Museumsdrøm

Det er ikke få timer en sjekteeier i Stavern bruker på puss av båt. Når Solberg tar oss med inn i verkstedet sitt, forstår vi at motoren også krever sin tid. I Reodor Felgen-verkstedet hans står det gamle motorer, gamle motordeler av ulikt fabrikat, gammelt verktøy og gamle maskiner.

– Motorverkstedet Færd på Gresvik utenfor Fredrikstad bygde bare 15 motorer i året. Jeg er en forvalter av arven, sier han, og viser fram en samling av seks ulike Færd-motorer i ulike størrelser, motorer som ikke lenger produseres.

– Drømmen er å etablere et kombinert museum og motorverksted, som kan holde disse skattene gående i mange år, sier han.

Men inntil Solberg og hans mange sjektekolleger i Stavern kan åpne dørene til et sjekte- og motormuseum, må vi nysgjerrige nøye oss med å spasere langs brygga i sjektekanalen og drømme oss ut i skjærgården akkompagnert av bølgeskvulp og rolig dunking fra skjærgårdens Harley Davidson.