De viktigste lovene

Vegloven har et eget kapittel om private veier hvor de viktigste reglene fremkommer. Her finnes regler om alt fra rett til å foreta nødvendige inngrep for å anlegge og utvide private veier til forholdet mellom brukerne av vegen. For mange er det slik at adkomstveien går over en annens eiendom. Forholdet mellom grunneier og veirettighetshaveren reguleres da av servituttloven, så lenge det ikke er gjort unntak i avtalen dem imellom.

Adkomst over en annens eiendom

Adkomst over en annens eiendom har som regel sitt grunnlag i en avtale. Ofte ble denne avtalen gjort da eiendommen ble opprettet, og det er inntatt bestemmelser om dette i skjøtet eller annet samtidig dokument, enten tinglyst eller ikke. Det er likevel ikke uvanlig at veiretten i dag ikke har noe klart skriftlig grunnlag, og er basert på en muntlig avtale/samtykke eller på hevd.

Uansett grunnlag må innholdet i en adkomstrett tolkes. Innebærer atkomsten en rett til å ferdsel til fots eller en kjørevei for bil? Hvilken trase skal adkomsten ha og kan traséen legges om? Kan adkomstretten selges eller deles ut til andre? Er det fritt frem for grunneier å gi andre tilgang til samme adkomst? Hvorvidt grunnlaget gir klare svar på slike spørsmål varierer veldig, men utgangspunktet for svaret må man søke å finne i stiftelsesgrunnlaget (avtalen som ligger til grunn).

Når det gjelder det nærmere innholdet i en adkomstrett, vil de faktiske omstendigheter ofte være et viktig moment. Har man atkomstrett over en strekning som er egnet for bilkjøring, taler selvsagt dette for at man kan kjøre på strekningen, og motsatt, har man fått adkomst over en sti gjennom et lite skogholt, taler dette antagelig mot at en har rett til å utvide adkomsten slik at det kan kjøres med bil.

Det er også et viktig prinsipp at hvordan en adkomstrett kan utnyttes skal vurderes i tråd med “tida og tilhøva”, slik det står i servituttloven. Dette kan til og med bety at en adkomst som tidligere var til fots nå i realiteten er en rett til å kjøre bil. Det kan også bety at både grunneier og rettighetshaver til en viss grad må akseptere utvidelser i antallet brukere av veien, for eksempel ved at grunneier tildeler nye eiendommer veirett eller at en med adkomstrett og stor tomt fradeler tomt med rett til å bruk sin adkomst.

Forholdet mellom brukerne av veien og grunneier

For vei som går over en annens eiendom er det greit å være klar over at eiendomsrett til grunnen veien ligger på og eiendomsrett til selve veien slik den er opparbeidet, er to forskjellige ting. Et ytterligere forhold er rett til bruk av veien. I mange tilfeller er brukerne av veien de samme som de som faktisk eier den fysiske veien, mens grunnen eies av noen andre (eventuelt av en eller flere av de som også eier veien).

Det viktigste for de fleste er hvilke rettigheter og plikter som er knyttet til bruk av veien. Hovedregelen etter vegloven er at en vei som tjener som adkomst til flere eiendommer skal vedlikeholdes i felleskap av de som bruker eller har bruksrett til veien. Det samme gjelder for utbedring av veien. Det er viktig å være klar over at alle som faktisk bruker veien plikter å delta i vedlikeholdet, uavhengig av hvilket grunnlag eiendommen har for sin rett til å bruke veien. Det kan også bety at grunneieren er fritatt fra å delta dersom det er en vei som grunneieren selv ikke har bruk for til sin eiendom.

Veglovens ordlyd legger opp til at kostnadene ved vedlikehold av adkomstveien skal skje etter det forholdstall som den enkelte bruker veien. Dette forholdstallet er ikke alltid lett å finne selv om lovens ordlyd ofte blir tolket slik at hver enkelt skal betale etter hvor lang strekning av veien man bruker. Dette blir ikke alltid riktig og andre faktorer som tomtestørrelse, antallet bruksenheter på eiendommen, antallet biler den enkelte har osv. bringes ofte inn som momenter i vurderingen. Det er mange mulige løsninger, men ofte vil en likedeling være like fornuftig som en annen fordeling. I kostnader til brøyting og vedlikehold ligger det ofte faste kostnader som brøyteberedskap og riggkostnader som er uavhengig av veilengden. I tillegg er det som regel slik at hver enkelt eiendom har like stort behov for en opparbeidet og ryddet vei, og er det da korte avstander mellom eiendommene i en ikke altfor lang vei, er likedeling som regel fornuftig.

Vegloven bestemmer også at alle brukerne av en adkomstvei utgjør et såkalt veilag. Dette veilaget skal ifølge loven møtes når det er nødvendig og fatte flertallsbeslutninger med tanke på vedlikehold og utbedring av veien. Veilaget har også annen myndighet i forhold til veien. Veilaget kan for eksempel gjøre avtaler med grunneier, kreve tvangsavståelse av grunn som er nødvendig for veien, beslutte å sette av penger til fremtidig vedlikehold og gi nye brukere adgang til veien. Dette siste innebærer blant annet at det kan stilles som vilkår at nye brukere betaler en forholdsmessig andel for den opparbeidelse av veien som har skjedd, i tillegg til det vederlaget grunneier eventuelt måtte kreve for avstå grunnen. Det vil si at en ny bruker trenger samtykke både av grunneier og veilaget.

Det beste rådet til de som bruker en felles vei er å få utarbeidet vedtekter for veilaget dersom dette ikke eksisterer. I slike vedtekter kan brukerne i fellesskap fastsette vilkår for bruk av veien, fordeling av vedlikeholdskostnader, hyppighet for møter i veilaget, vilkår for å gi nye brukere tilgang til veien og så videre. Klare og tydelige vedtekter vil i mange tilfeller forhindre usikkerhet og konflikter.